Debattinnlegg i Aftenposten, 3. august 2015.
Det norske samfunnet har tradisjonelt strukket seg langt for å legge til rette for personer med døvblindhet; en spesielt krevende funksjonshemning. Terskelen har vært relativt lav for å få innvilget tolke- og ledsagerhjelp til arbeid og fritidsaktiviteter.
Nå vil myndighetene splitte den verdifulle tolke- og ledsagerrollen i to, og gjøre det vanskeligere for døvblinde å leve et selvstendig liv.
Utrolig evne til å delta
Flertallet av døvblinde er i utgangspunktet tunghørte eller døve. Synstapet kommer ofte overraskende, gjerne i tidlig voksenalder. Da blir det vanskelig å oppfatte språklige budskap.
Mange viser likevel en utrolig evne til deltagelse. De ønsker å fortsette å være seg selv, med dét det innebærer av kontakt med andre, arbeid og verdsatte fritidsaktiviteter.
Fra vår kliniske virksomhet kjenner vi «Gunnar» (50), som alltid har holdt seg oppdatert på hva som skjer i verden. På grunn av et sjeldent syndrom er han blitt blind, i tillegg til sin medfødte døvhet. Han er avhengig av taktil tolking, dvs. formidling av språk via følesansen i hendene, for å få informasjon. Dette har han flere ganger søkt om tolke- og ledsagerhjelp til.
NAV definerer imidlertid ikke nyhetsformidling som en aktivitet som dreier seg om kommunikasjon, og Gunnar får avslag.
Han får mindre å tenke på og snakke med andre om, og hans identitet som en velinformert og samfunnsengasjert person blir vanskelig å opprettholde.
En pakke som fraktes
Myndighetene vil nå at kommunene skal overta ansvaret for aktiviteter i dagliglivet som kun krever ledsaging, mens NAV fortsatt skal ha ansvar for tolkeoppdrag.
Svært mange av dagliglivets aktiviteter medfører imidlertid behov for kommunikasjon.
Med en ledsager uten språklig spisskompetanse, blir den døvblinde mer som en pakke som fraktes gjennom verden, enn et selvstendig menneske.
Nasjonalt senter for hørsel og psykisk helse (NSHP) ved Oslo universitetssykehus gir utredning og behandling til døve, tunghørte og døvblinde med psykiske vansker.
Vi ser med bekymring at døvblinde får avslag på søknader om tolk/ledsager til aktiviteter som egentrening, turer i skog og mark og handleturer.
Medisin som virker
Det er 350 identifiserte døvblinde i Norge. 170 er tolkebrukere. De representerer ikke noen stor utgiftspost for staten.
Tap av verdsatte aktiviteter og kontakt med andre gir økt risiko for psykiske lidelser, og hos døvblinde er faren for isolasjon stor.
Det er avgjørende for livskvaliteten å kunne påvirke sitt eget liv. Å være mest mulig uavhengig. For å bli det, er personer med døvblindhet helt avhengige av bistand fra andre.
Av psykologspesialist Maj Volden og kommunikasjonsrådgiver Anders B. Bisgaard, NSHP.