Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie vil endre loven for å styrke døvblindes rettigheter.
Av Anders B. Bisgaard, kommunikasjonsrådgiver ved Nasjonal behandlingstjeneste for hørsel og psykisk helse (NBHP) / andbis@ous-hf.no
Døvblindhet er en funksjonshemming som for de fleste skaper en svært krevende livssituasjon, med store behov for tilrettelegging i hverdagen.
Ifølge den nordiske definisjonen er døvblindhet en kombinert syns- og hørselshemning som «begrenser en persons aktiviteter og hindrer full deltakelse i samfunnet i et slikt omfang at det krever at samfunnet støtter med særlig tilrettelagte tjenestetilbud, tilpasning av omgivelsene og/eller tekniske hjelpemidler.»
De fleste døvblinde er avhengige av den språklige spisskompetansen til tolk- og ledsagere, som er utdannet og trent opp i spesielle kommunikasjonsformer for døvblinde.
Det var derfor mange som fortvilte da Arbeids- og velferdsdirektoratet i 2012 vedtok et nytt rundskriv som innskrenket døvblindes rett til tolk- og ledsager til fritidsaktiviteter. Fra en situasjon hvor mulighetene var gode for å få tolk- og ledsager til fysisk aktivitet og annen rekreasjon på fritiden, opplevde mange døvblinde å få avslag på søknadene sine.
Ved Nasjonal behandlingstjeneste for hørsel og psykisk helse (NBHP) hørte våre fagfolk stadig oftere historiene til døvblinde som hadde fått avslag på sine søknader. Å kommunisere med andre, få formidlet hva som skjer rundt en og ta aktivt del i verden, er av avgjørende betydning for livskvaliteten og den psykiske helsen. NBHP var derfor bekymret over utviklingen, og ga uttrykk for dette blant annet i Aftenposten og Klassekampen:
- Vi ser med bekymring av døvblinde får avslag på søknader om tolk (Aftenposten, 3. august 2015)
- Det viktige i livet (Klassekampen, 6. juli 2015)
Tiden har gått, og lite har skjedd i saken. Stortingsrepresentant Kjetil Kjenseth fra Venstre stilte i mai et skriftlig spørsmål til arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (Høyre) om saken. Han fikk til svar at «det skal foretas en gjennomgang av ordningen med tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde, og praktiseringen av denne, for å sikre reell mulighet til deltakelse i trening og fritidsaktiviteter. Arbeidet er foreløpig ikke avsluttet.»
Torsdag la imidlertid regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett for 2017, og her tok saken en ny og uventet vending. Sosial- og arbeidsministeren foreslår her flere endringer for å styrke døvblindes rett til tolk- og ledsager til fritidsaktiviteter.
«Regjeringen vil sikre at døvblinde har en reell mulighet til deltakelse i trening og fritidsaktiviteter. Det foreslås derfor å utvide retten til tolke- og ledsagerhjelp i folketrygden, slik at døvblinde kan få rett til ledsager med tolkekompetanse som kan bidra til at den døvblinde får bedret sine muligheter til å delta i fritidsaktiviteter. Dette vil bl.a. omfatte ledsaging i forbindelse med fysisk aktivitet, handleturer, kafébesøk og kulturelle begivenheter,» står det i Arbeids- og sosialdepartementets proposisjon i Statsbudsjettet.
I rundskrivet fra 2012 ble retten til tolk- og ledsager til fritidsaktiviteter innskrenket til kun å gjelde aktiviteter hvor kommunikasjon med andre var aktivitetens hovedformål. Mange døvblinde har derfor fått avslag på sin søknad om tolk- og ledsager til aktiviteter man utfører alene. Et eksempel på det er historien til Berit Øie fra Halden. Hun fikk innvilget tolk- og ledsager til kanotur med barna sommeren 2015, men avslag da hun søkte om tolk- og ledsager for å padle noen dager på egen hånd.
Arbeids- og sosialdepartementet skriver følgende i Statsbudsjettet for 2017:
«Det framgår i dag av rundskriv at retten til tolke- og ledsagerhjelp fra folketrygden i hovedsak er knyttet til brukerens behov for kommunikasjon med andre. Det foreslås å utvide retten til tolke- og ledsagerhjelp slik at det er tilstrekkelig med et behov for å få tolket omgivelsene og/eller kommunisere. Det skal ikke lenger stilles et absolutt vilkår om at brukeren skal kommunisere med andre personer enn tolken.»
Dermed åpner Hauglie opp for at døvblinde kan få tolk- og ledsager også til aktiviteter som utføres på egen hånd, hvor kommunikasjon med andre utgjør en mindre del av aktiviteten, eller hvor rekreasjon og beskrivelse av omgivelsene er et hovedformål.
Begrunnelsen for at betingelsene for å få tolk- og ledsager ble endret i rundskrivet i 2012, var at Arbeids- og velferdsetaten mente gjeldende praksis ikke var hjemlet i loven. I Statsbudsjettet skriver departementet at det er kommunene som har ansvar for å tilby personlig assistanse, herunder praktisk bistand, opplæring og støttekontakt, ifølge Helse- og omsorgstjenesteloven. I Statsbudsjettet foreslår regjeringen imidlertid å gjøre unntak for tolk- og ledsager til døvblinde i Folketrygdloven.
«Etter dagens regelverk har døvblinde ikke rett til tolke- og ledsagerhjelp fra folketrygden for å dekke rene ledsageroppdrag, siden dette er et kommunalt ansvar. Det vil derfor være nødvendig med en lovendring ved at det i folketrygdlovens § 10-8 gjøres et unntak for tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde. Utvidelsen av folketrygdens ansvar omfatter ikke hjelp i hjemmet (egenomsorg, husstell og personlig stell) og rene transportoppdrag. Dette skal fortsatt være et kommunalt ansvar», skriver Arbeids- og sosialdepartementet i Statsbudsjettet.
Også når det gjelder hva slags aktiviteter døvblinde kan få innvilget tolk- og ledsager til, har Arbeids- og velferdsdirektoratet argumentert for og praktisert begrensninger. I forarbeidene til Folketrygdloven, Ot.prop. nr. 10 (2003-2004), fremgår det at tolk- og ledsager til trening, sport og hobby ikke skal omfattes av retten til «stønad» i forbindelse med dagliglivet. Også her foreslår regjeringen nå å endre loven, ved å gjøre unntak for tolk- og ledsager for døvblinde.
«Den foreslåtte utvidelsen innebærer at definisjonen av dagliglivet i folketrygdloven § 10-6 må endres ved at det gjøres et unntak fra den generelle begrensningen for tolke- og ledsagerordningen når det gjelder fritidsaktiviteter. Det skal fortsatt gjøres en nødvendighetsvurdering i forhold til omfang av lange og ressurskrevende prosjekter», skriver Arbeids- og sosialdepartementet.
For å kunne flytte bistanden i forbindelse med fritidsaktiviteter dit den etter Arbeids- og velferdsdirektoratets mening hørte hjemme, startet direktoratet et prosjekt for at tolk- og ledsagere skulle lære opp kommunalt ansatte i å ledsage døvblinde. Nå ser det ut som dette prosjektet går en usikker fremtid i møte.
Regjeringen bevilger 18 millioner kroner til styrkingen av tolke- og ledsagerordningen som beskrives i denne artikkelen. I Statsbudsjettet kommer det frem at dette delvis skal finansieres ved at man bruker midlene som opprinnelig ble bevilget til det kommunale prosjektet.
«Budsjetteffekten av tiltaket for 2017 anslås til 18,3 mill. kroner. Det foreslås å øke bevilgningen med 7,1 mill. kroner (…). I tillegg skal midlene som ble bevilget i statsbudsjettet for 2015 til en styrking av tolketjenesten for å kunne drive mer systematisk opplæring av kommunale ledsagere av døvblinde benyttes til dette formålet (…)»
Les hele Arbeids- og sosialdepartementets proposisjon til Statsbudsjettet 2017 her:
statsbudsjettet-2017-arbeids-og-sosialdepartementet
Mye av det som omhandler døvblinde, står på side 135. For å finne alt som står om dette temaet, skriv «døvblind» i søkefeltet.
Foto: Foto: Jan Richard Kjelstrup/Arbeids- og sosialdepartementet.