60-årsjubilanten Mariane Sandholdt kom til Gaustad sykehus som eventyrlysten tyveåring. Der ble hun værende.
Mariane Sandholdt var 20 år da hun flyttet fra Danmark til Norge sammen med en venninne. Året var 1977, og hun hadde gått ett år på folkehøyskole nær grensen til Tyskland. I løpet av skoleåret hadde de vært på utveksling i Norge og truffet hver sin kjekke type. Nå ville Marianes venninne flytte hit for å utforske bekjentskapet nærmere. De to ble enige om å gjøre det sammen.
Venninnen fikk hjemlengsel og reiste tilbake etter to måneder. Mariane ble værende. I år har hun fylt 60 år, bodd i Norge i 40 og jobbet på Gaustad sykehus nesten like lenge.
– Jeg forelsket meg med en gang. Det var et fascinerende sted, sier hun om første møte med Gaustad sykehus i september for snart 40 år siden.
Annerledes å være syk før
Mariane Sandholdt jobber som psykiatrisk hjelpepleier ved Nasjonal behandlingstjeneste for hørsel og psykisk helse (NBHP). Her har hun vært nesten siden det som den gang het Døveavdelingen ble opprettet. «Hun takler det meste,» sier personer som har jobbet sammen med henne i lang tid. «Hun er veldig utholdende – en fantastisk egenskap i psykiatrien.» «Uredd, omtenksom og ‘mamma’ for mange». Komplimentene sitter løst, noe de også gjorde da 60-årsdagen ble feiret ved NBHP i februar.
Da Mariane begynte å jobbe på Gaustad, lå sykehuset oppi skogkanten for seg selv. Den danske ungjenta tok t-banen til Gaustad stasjon og gikk over de forblåste jordene hvor Rikshospitalet senere ble plassert. Marianes første arbeidssted var alderspsykiatrisk avdeling. En del av pasientene hadde vært her hele sitt voksne liv. Noen bodde fortsatt på store sovesaler. Den gang var Gaustad nærmest en liten landsby, med kiosk, postkontor og det meste man ellers trengte.
– En møtte alltid mange når en var ute på tur. Pasienter og ansatte jobbet på jordene og i gartneriet. Noen typer var morsomme. En dame spurte alle hun møtte: «Røyker du, a?» Noen var psykotiske, men de var ikke farlige. Var de det, fikk de ikke gå ut. Jeg var reddere i byen enn på Gaustad.
– Hvor er disse typene i dag?
– Mange ble etter hvert medisinert, og var ikke like blomstrende lenger. Psykofarmaka revolusjonerte behandlingen, på godt og vondt. Det var tilfeller hvor folk gikk og skalv på grunn av bivirkningene.
Vi snakker litt om hvordan forholdene for psykisk syke mennesker har endret seg i løpet av Marianes liv. Hun tenker tilbake til ungdomsårene i Danmark.
– Da jeg gikk på folkehøyskole hadde vi en schizofren mann som bodde fast på skolen. Den gang kaltes det ungdomssløvsinn, for det startet ofte i slutten av tenårene. Han klarte ikke å ta vare på seg selv, det så ikke ut i huset hans og han kom aldri noe videre. Sånn er det ikke i dag. Selv om du får diagnosen schizofreni, kan du godt ha et bra liv. Måten folk var syke på den gangen, var annerledes enn nå.
Kort vei til Døveavdelingen
Mariane begynte etter hvert på hjelpepleierskolen på Gaustad, et ettårig utdanningstilbud som sykehuset dekket hvis man bandt seg til å jobbe der en periode etterpå. Det ville ikke Mariane.
– Jeg skulle ikke tilbake til Gaustad. Jeg var 20 år og ville prøve noe nytt. Så jeg sa opp jobben før jeg begynte på utdanningen, for å slippe å binde meg, og betalte selv. Så ble jeg ansatt igjen etter skolen.
– Og så jobbet du her i 40 år. Du burde få tilbakebetalt den studieavgiften!
Mariane begynte å jobbe på avdelingen som het «C Mann», som tross navnet huset både kvinner og menn. Det var en sub-akutt avdeling, hvor pasienter blir plassert når de blir skrevet ut av akuttavdelingen.
– De hadde to døve pasienter der. Så vi fikk tegnspråkundervisning, og det var der min interesse for dette språket begynte. Jeg ble kontaktperson for den nystartede Døveavdelingen, som holdt til i nabobygget.
Døveteamet startet sitt arbeid på Gaustad i 1978, etter at psykiateren Terje Basilier hadde satt søkelys på døves behov for et tilrettelagt tilbud i psykisk helsevern, og fått myndighetene med seg. Døveavdelingen ble opprettet i 1979. I begynnelsen var det bare en dagavdeling, så døve som var så dårlige at de ble innlagt, ble fordelt på ulike andre avdelinger. Der ble de innlagt to og to sammen, slik at de skulle ha noen å snakke med.
– Tanken var at da hadde man i hvert fall én til. Men det var jo ikke sikkert at de likte hverandre i det hele tatt!
Mariane syntes tegnspråk var morsomt, og hun lærte fort. I 1982 fikk hun den første av sine to døtre. Etter fødselspermisjonen ble hun spurt av Døveavdelingen om hun ville begynne å jobbe der.
– I og med at jeg likte tegnspråk så godt, var det fristende. Jeg begynte i september 1982, og har vært her siden!
Miljøterapi og trening på dagligliv
Behandlingsfilosofien ved Døveavdelingen var ikke særlig annerledes enn den hun var vant til. Her, som mange andre steder i norsk psykiatri på den tiden, var miljøterapi den rådende retningen. Kort fortalt bygger miljøterapi på det den britiske psykiateren Maxwell Jones på slutten av 1950-tallet ga navnet ”det terapeutiske samfunn”. Jones så for seg størst mulig likestilling mellom pasienter og ansatte, i et miljø hvor man kunne kommunisere og uttrykke følelser fritt. Legevisitten skulle sløyfes til fordel for daglige fellesmøter med pasienter og ansatte, fulgt av behandling i små grupper. Ved Døveavdelingen hentet man det man mente var nyttig fra disse teoriene og kombinerte det med andre behandlingsformer, som atferdsterapi, kognitiv terapi, innsiktsorientert terapi og uttrykksterapi. Noe av det viktigste var Activities of daily living (ADL), hvor målet var at pasientene skulle få trening i å klare seg på egen hånd.
– Det var trening på å vaske klær, lage mat og omgås folk. Når du skulle skrives ut, var det meningen at du skulle klare deg selv. Senere, når de skulle flytte tilbake, dro vi ut og hjalp dem med å få litt system hjemme.
Noen pasienter hadde stort behov for hjelp til å leve på en hensiktsmessig måte. Ansatte ved Døveavdelingen og senere NBHP som drar på hjemmebesøk, kan av og til møte mennesker i livssituasjoner som andre ikke ville klart å leve i særlig lenge. Noen samler på ting i en slik grad at leiligheten blir nærmest ubeboelig, andre lever i svært vanskelige relasjoner til sine nærmeste.
– Det er mye rart folk bor i, før de blir så dårlige at noen oppdager at de trenger hjelp, sier Mariane.
– Så du bedring hos pasientene?
– Ja, det førte til at en del klarte å bo hjemme. Mange trengte å få ryddet opp, og så fortsatte de å komme som dagpasienter en periode.
Fysisk aktivitet og mestring
På 1990-tallet startet Mariane, noen andre ansatte og noen pårørende ved Døveavdelingen foreningen Døves mentale helse. Slik kunne de søke midler til reiser og annet som det offentlige ikke dekket. De fikk tilskudd flere år, og tok blant annet pasientene med til Syden.
– Det var fint for pasientene å kunne fortelle at de hadde vært på ferie. Da hadde de noe å snakke med andre om.
Den samme tankegangen lå bak turdagene, hvor de tok med pasientene til museer og andre kulturtilbud i nærområdet. En søknad om Extra-midler ga penger til drivhus, hvor en gartnergruppe dyrket grønnsaker. Drivhuset står fortsatt, og brukes av ansatte og pasienter på Gaustad.
Mariane har også vært en av de ansatte som oftest har reist til Skifestivalen på Beitostølen og Sommerfestivalen ved Arendal. Stiftelsen Skifestivalen står bak de årlige arrangementene, som har som formål å bidra til økt livskvalitet for mennesker med psykiske lidelser. Tanken er at dette skal skje gjennom fysisk aktivitet, mestringsopplevelser og større åpenhet.
– Det handler om å få sosial trening, presse seg litt, kanskje til og med vinne og få medalje. Stupe i seng, dødssliten fordi du har løpt 60-meter for første gang på mange år.
Skifestivalen startet i 1985, mens Sommerfestivalen ble arrangert for første gang midt på 90-tallet. Forrige uke ble det bestemt at Skifestivalen skal legges ned. Mariane frykter at det snart er slutt på å få penger også til andre slike tiltak.
– Alle er enige om at fysisk aktivitet er viktig. Samtidig kutter man i slike tilbud. Når du vet at du skal på Skifestivalen eller Sommerfestivalen, begynner du å trene lang tid i forveien. Det skaper motivasjon for fysisk aktivitet. Kostnadene er for småpenger å regne!
Verdien av det praktiske
Engasjementet til Mariane strekker seg langt ut over yrkesrollen. Hun har vært engasjert i Fagforbundet store deler av yrkeskarrieren. Hun er verneombud ved NBHP. Hun har vært aktiv i Sosialistisk Venstreparti (SV) i mange år, og sitter nå som folkevalgt i bydelsutvalget i Bjerke. I 1998 var hun med på oppstarten av Dixi Ressurssenter mot voldtekt. I to år jobbet hun halv stilling der og halv stilling ved Døveavdelingen. Etter at hun startet i full jobb på Gaustad igjen, fortsatte hun å ha ansvar for en selvhjelpsgruppe ved ressurssenteret.
Selv om hun har mange jern i ilden, er det ingen tvil om at kolleger og pasienter på Gaustad har en spesiell plass i Marianes hjerte. «Pasientene elsker henne», sier kilder tett på jubilanten.
– En tidligere pasient ringer meg fortsatt én gang i året. På bursdagen sin, forteller Mariane med et smil.
På Nesodden har Mariane en hytte hvor hun tilbringer sommermånedene. Hagen hun har der ute, går det gjetord om. Hun har klokkertro på verdien av å gjøre noe praktisk, noe som er tydelig både i privatlivet hennes og i filosofien som ligger bak utøvelsen av yrkesrollen.
– I dag er det mest samtaleterapi, mens vi tidligere drev mye med aktiviteter i grupper. Da så du pasientene i flere sammenhenger. En person som fremstod som veldig syk, kunne for eksempel overraske alle ved å vise uante ferdigheter på fotballbanen. Noen ganger tror jeg det er klokt å gå en tur i skogen, framfor bare å sitte på kontoret.
Tekst og foto: Anders B. Bisgaard, kommunikasjonsrådgiver ved NBHP / andbis@ous-hf.no