Slik gikk det da vi reiste til sørvestlandets hovedstad for å spre kunnskap om hørsel og psykisk helse.
Forrige uke var tiden inne for et nytt stopp på det vi ved NBHP har døpt ”Turné 2016-17”. I november var vi i Bodø og trakk fullt hus i samarbeid med Ingvard Wilhelmsen og Hørselshemmedes Landsforbund (HLF). Nå var det Stavanger som stod for tur. Begge byer vi har valgt å besøke fordi de ligger langt unna regionsentrene for hørsel og psykisk helse, samtidig som vi vet at det er mange hørselshemmede og døve her. Nå visste vi at vi ikke fikk drahjelp av en landskjent psykiater fra Bergen, så vi var spente på hvor god oppslutningen ville bli når vi prøvde oss på egen hånd.
Også i Stavanger hadde vi vært heldige og fått god kontakt med lokallaget til HLF og dets styreleder, Odd Eskildsen. Stavanger HLF ble stiftet i 1932, og dermed et av HLFs eldste lokallag. Aktivitetsnivået sank imidlertid betraktelig for 20-30 år siden og lokallaget ble til slutt lagt ned, da det bare var en håndfull medlemmer i langt fremskreden alder igjen. For tre år siden fant Eskildsen og noen andre ildsjeler ut at de skulle blåse liv i det tradisjonsrike lokallaget igjen, og det har de gjort til gangs. Stavanger HLF har i dag godt over 1000 medlemmer, og samler ofte over 100 deltakere på medlemsmøtene sine.
Et godt utgangspunkt for oss, når vi nå skulle snakke på et medlemsmøte i Arkeologisk Museum. Men så var det temaet, da. Ville hørsel og psykisk helse fenge, eller kom gamle tabuer til å stå i veien for oppmøtet? Vi skal ikke legge skjul på at vi var spente.
Nytt ved Stavanger-besøket sammenlignet med Bodø, var også at vi denne gangen samarbeidet tett med regionalt senter for hørsel og psykisk helse i Bergen. Det fins regionsentre i Bergen, Trondheim og Tromsø, mens det er vi på Gaustad i Oslo som har det regionale ansvaret for Helse Sør-Øst, i tillegg til nasjonalt ansvar. Arbeidsfordelingen er i utgangspunktet slik at den nasjonale behandlingstjenesten tar seg av kompliserte og sammensatte saker fra hele landet, mens regionsentrene behandler pasienter som har mildere psykiske plager, som angst og depresjon. I praksis snakker vi sammen og blir enige om hvor det er mest hensiktsmessig at behandlingen gis i det enkelte tilfelle. Vi har en pragmatisk tilnærming og samarbeider tett.
Ved regionsenteret i Tromsø har psykolog Elena Hauge vært alene frem til nå. Hun har delt sin fulltidsstilling mellom voksne og døvblinde. Snart utvides tilbudet, når en psykolog for barn og unge begynner i full stilling. I Bergen er det to fulltidsstillinger. Kristin Opedal er psykiater for voksne, mens Mari Anne Eliassen er psykolog for barn og unge. Regionsenteret i Trondheim har 1,5 stilling, og det er trolig dem vi kommer til å samarbeide med på neste turnéstopp. Mer om det senere!
Tema for foredraget vårt i Stavanger var ”hørseltap, psykisk helse og mestring hos barn, unge og voksne”. Planen vår var å si noe om tilbudene i Bergen og Oslo, og i tillegg å holde en kortversjon av mestringskurset vi ofte holder på Briskeby HLFs kompetansesenter i Oslo. Fra Oslo var vi møtt mann- og kvinnesterke opp, med sykepleier Jenny Florence Meling, leder for Voksenenheten og psykologspesialist Maj Volden, leder for Barne- og ungdomsenheten og psykologspesialist Beate Schie Berntsen og kommunikasjonsrådgiver Anders B. Bisgaard.
Gleden var stor da vi så at museets auditorium begynte å fylles. Stavangerbuene kom ikke tidlig, men gled gemyttlig inn mellom halv seks og seks. Vi telte rundt 75 hoder og konstaterte fornøyd at heller ikke her blant oljerigger og bedehus er de redde for å ta tak i krevende temaer. Inntrykket forsterket seg da vi kom i gang. Salen var lett å engasjere, og spørsmål og kommentarer kom både på tegn og tale. Det store flertallet blant publikum var nok hørende, men tegnspråkbrukerne var også godt synlige. For øvrig er vårt inntrykk at de fremmøtte var en god blanding av fagfolk og personer som selv har en hørselsnedsettelse.
Jenny har lang erfaring med å holde mestringskurs, og åpnet ballet med et foredrag om hørselshemming og mestringsstrategier. Noen strategier er i mange tilfeller vellykkede, som å informere omgivelsene om hørselstapet og fortelle dem hvilke behov man har. Andre strategier er kanskje ikke like heldige, som å holde hørselstapet skjult, eller snakke mye for å unngå å lytte. Samtidig er det ikke sikkert man i alle tilfeller tjener på å være åpen. Et eksempel kan være hvor mye man skal si når man søker en jobb. Nyansene er mange, og det finnes ikke noen fasitsvar.
”Når mange snakker i munnen på hverandre, høres det slik ut”, sa en mann i salen, og demonstrerte det grøtete lydbildet som fylte ørene hans i slike situasjoner. ”Jeg blir så sint!” fortsatte han. ”Hva gjør du da?” spurte Jenny. ”Det vet jeg ikke om jeg skal si her…” repliserte mannen med glimt i øyet. Frustrasjonen er gjenkjennbar og forståelig, og trolig var det flere som satte pris på at han satte ord på den. Hørselshemming kommer ikke med en bruksanvisning. Omgivelsene vet gjerne ikke hva de skal gjøre for å tilrettelegge, og da er det personen med hørselstapet som selv må ta ansvar og fortelle dem det. ”Jeg har begynt å lære andre at de må komme til meg hvis de har noe de vil si meg”, fortalte en dame. ”Hvis ikke blir det altfor høye tall på skrittelleren min!”
Tilbakemeldingene i pausen var gode, selv om noen ga uttrykk for at noe var kjent stoff for dem. En del har vært på mestringskurs tidligere, og det er ikke lett for oss å vite hvilke forhåndskunnskaper de vi snakker for har. Uansett er tilbakemeldingen nyttig. Mange tok oppfordringen og klikket ”like” på siden vår på Facebook, slik at de får oppdateringene våre. Maj og Kristin fortalte om tilbudet vårt, noe som ikke minst var nyttig for henvisende helsepersonell, som bør vite hva de gjør om de får en pasient med hørselstap og psykiske problemer. Også hørselshemmede selv har nytte av å kjenne vårt tilbud, slik at de kan hjelpe seg selv og andre ved behov. Mange lurer på hva sammenhengen mellom hørsel og psykisk helse er. Svaret er at det ikke er noen sterk sammenheng. Forskning tyder på at hørselshemmede på gruppenivå har noe økt forekomst av lettere psykiske lidelser, mens de tyngre diagnosene fordeler seg nokså likt mellom den hørende befolkningen og de med hørselstap. Årsaken til at NBHP og regiontilbudene eksisterer, er først og fremst at vi kan gi et tilrettelagt tilbud hvor pasienten får behandling på det språk eller ved de tilpasninger han eller hun foretrekker. Det kan være tegn, tale, skrift eller tekniske hjelpemidler. Det skal sikre at personer med hørselstap får et like godt tilbud i psykisk helsevern som hørende.
Kvelden vår i Stavanger var vellykket, og ble avsluttet ved at de som ville kunne snakke med oss etter foredragene. Flere kom bort og spurte om ting de lurte på. Neste formiddag stod et lunsjmøte med legene ved psykiatrisk avdeling på Universitetssjukehuset i Stavanger på timeplanen. Et titalls engasjerte og nysgjerrige leger satte seg ned med matpakka og snakket med oss, og vi fikk mange gode og relevante spørsmål. ”Er tegnspråk internasjonalt?” (Svar: ”Nei, det har utviklet seg lokalt som de fleste andre språk.”) ”Er det mulig å få tegnspråktolk akutt, hvis man trenger det?” (Svar: ”Ja, kontakt den lokale tolketjenesten.”) Fascinasjonen var også stor da Maj demonstrerte haptisk kommunikasjon; den raffinerte kommunikasjonsformen som er utformet for å gi døvblinde informasjon om hva som skjer i rommet.
Vi er glade for å ha fått muligheten til å spre viktig kunnskap om hørselstap og psykisk helse til nye lekpersoner og fagfolk. Nå vet noen flere om vårt tilbud, og det øker sjansen for at de som trenger hjelp, skal få det. Takk for denne gangen, Stavanger! For å si det på din dialekt, var det jysla kjekt.
Tekst og foto: Anders B. Bisgaard, kommunikasjonsrådgiver ved NBHP / andbis@ous-hf.no