Å først bli blind, deretter nesten døv, taklet han. Det var tanken på alt det forferdelige som kunne skje, som holdt på å knekke Cor.
Møt Cor van der Lijcke. Han ble født i Nederland i 1945. Cor hadde svakt syn allerede fra fødselen. Det er litt uklart hva det skyldes, men det kan komme av at moren fikk en infeksjon under svangerskapet.
Cor vokste opp delvis hjemme hos foreldrene, delvis på en institusjon for synshemmede barn. Han kom seg gjennom skolen ved hjelp av stor innsatsvilje og mye stahet. Som ung voksen begynte Cor på et studium i fysioterapi.
I studietiden ble synet til Cor akutt forverret. Han måtte amputere det ene øyet og fikk ikke lov til å fullføre studiet. Han startet etter hvert på en ny utdanning i helse- og sosialsektoren. Parallelt begynte tilpasningene til et liv som blind. Cor fullførte studiene, og han skaffet seg en relevant jobb.
Noen tiår senere, på 1990-tallet, fikk Cor ménières sykdom, som kjennetegnes av periodevise anfall av øresus, kraftig svimmelhet og nedsatt hørsel eller døvhet. Etter å ha gått noen runder med seg selv, valgte han å registrere seg som døvblind. Han kan fortsatt høre noe, men har etter hvert begynt å innrette seg mer og mer mot de taktile kommunikasjonsformene som benyttes av mange døvblinde.
Midt på 2000-tallet ble Cor undersøkt på grunn av hodepine. Han hadde forhøyet trykk i hjernen, og ble operert. Etter operasjonen begynte en periode med sterk frykt for sykdom.
Cor hadde vært en aktiv mann i god fysisk form. Nå isolerte han seg hjemme. Han turte ikke å bevege seg ut, og han og kona kunne heller ikke få besøk hjemme. Han var svært engstelig for sin egen helse, og for at det skulle skje noe med kona, hvis hun beveget seg utenfor hjemmet.
Cor gikk ofte til legen i denne perioden. Og selv om legen fortalte ham at alle prøver var helt fine, stolte ikke Cor på legens konklusjoner. Han var overbevist om at det feilet ham noe alvorlig, og at legen tok feil.
Han hadde stadig vekk behov for å undersøke sin egen urin og avføring, på jakt etter tegn på sykdom. Siden Cor ikke kan se, var det kona som måtte gjøre undersøkelsene for ham.
I 2007 ble Cor henvist til Nasjonalt senter for hørsel og psykisk helse (NSHP). Her startet han i terapi hos en psykiater. Han ble fulgt til behandlingstimene av kona. Kontakten ble raskt opprettet, og det utviklet seg et tillitsforhold mellom pasienten, ektefellen og psykiateren.
Cor hadde alvorlig angst og var deprimert. Han led dessuten av hypokondri, en vedvarende opptatthet av muligheten for å ha en eller flere alvorlige sykdommer. Han var så langt nede at tanken på å avslutte livet framstod som et alternativ.
En av tingene Cor var overbevist om, var at det var noe galt med hjertet hans som gjorde at han kom til å dø umiddelbart, hvis pulsen kom over 140 slag per minutt.
Behandlingen som ble valgt for Cor, var kognitiv terapi. Det er en terapiform som dreier seg om å bli bevisst egne tankemønstre og endre dem. Cors utfordring var å lære seg å leve med tvil og usikkerhet, slik alle mennesker må.
Psykiateren til Cor var opptatt av fysisk aktivitet, og hvordan det kan påvirke den psykiske helsen. Hun forstod dessuten at hun måtte utfordre hans angst for å få opp pulsen.
Cor og psykiateren dro på tur.
Cor glemte å overvåke sin egen puls, og plutselig var den oppe i 160 slag i minuttet uten at han hadde merket det. Han levde fortsatt! Teorien om akutt død ved pulsøkning var motbevist.
Det Cor ønsket seg, var en garanti for at han skulle få være frisk. Det kunne ingen gi ham. Han ble nødt til å vurdere hva som var sannsynlig, i dialog med kona si og terapeuten.
Etter en vurdering for og imot sannsynligheten av at han hadde en alvorlig hjertesykdom, ble konklusjonen at dette ikke var overveiende sannsynlig. Tvert imot var det mye som talte for at han hadde god helse.
Det ble viktig for Cor å fokusere på ting som avledet ham fra de negative tankemønstrene. Og han måtte øve seg på å stole på at han høyst sannsynlig var frisk.
Cor ble gradvis bedre, og gjennom terapi og egeninnsats klarte han etter hvert å slippe fri fra de negative, automatiske tankemønstrene. Han løp et mosjonsløp på ti kilometer, uten å være redd for at hjertet skulle svikte.
Cor ble frisk av hypokondrien. På visittkortet kaller han seg livsnyter. Han lever livet, med den usikkerheten det innebærer. Han tør å kjenne på at han er i live.
I dag, fredag 16. september, holder Cor og den tidligere terapeuten hans, psykiater og NSHP-leder Hege Saltnes, et foredrag under konferansen «Kropp og sinn» på Gaustad sykehus. Her forteller de historien om hvordan man kan gruble seg syk. Og hvordan det er mulig, med litt hjelp, å tenke seg frisk igjen.
Tekst og illustrasjoner: Anders B. Bisgaard, kommunikasjonsrådgiver ved Nasjonalt senter for hørsel og psykisk helse (NSHP). Fortellingen er basert på artikkelen «Tankene former våre liv» av Hege Saltnes.
Historien fortelles med samtykke fra Cor van der Lijcke og hans kone.