Hun blar i de mange minnebøkene sine. Kari har levd et langt liv med sterkt redusert syn, hørselstap og etterhvert dype depresjoner. Hun har funnet sin måte å klare seg på. Hun har gått lengre enn rundt jorda. Hun har 10900 penner på loftet.
(Du kan se video av hele artikkelen på tegnspråk nederst i teksten.)
«Her ser du meg i svaksyntklassa på Majorstua, der gikk jeg i fire år. Pulten kunne vippes opp slik alt kom nærmere og vi hadde en stor lupe som hang ved siden av lampa.»
Kari holder utklippsboka helt inntil øynene. Vi drikker te og snakker rolig. Hun har bodd i rekkehuset siden hun var syv år gammel. Pappaen døde da hun var ni. Det er over seksti år siden.
– Du får få deg noe hjelp
Hørselstapet blir ikke oppdaget før hun begynner i 1. klasse, eller det vil si; det blir ikke konstatert før nå.
«Vi måtte alle ta en hørselstest hos Oslo Helseråd, og etterpå fortalte de meg at ‘du må snakke med mor og få deg noe hjelp’» forteller hun.
Hørselstapet merker hun mest i skolen, ikke så mye når hun leker med barna i nabolaget hjemme. At hun har sterkt redusert syn i tillegg, fører til at hun bli sendt til svaksyntklassa på Majorstua. Der går hun i fire år. I små grupper, med datidens hjelpemidler, som lys og lupe, får barna tilrettelagt undervisning. Både aviser og NRK kommer på besøk for å fortelle om skoletilbudet for barna med synstap.
«Læreren skrev på tavla med krittet på langs, med store bokstaver», forteller hun mens hun blar videre i utklippsboka.
Etterhvert må hun gå i klasse med eldre elever, hvor flesteparten er gutter. Det blir vanskeligere å henge med. Hun sliter i flere fag.
« Jeg kunne ‘yes’ og ‘no’, mens de andre kunne mye mer engelsk. Regning og fysikk var vanskelig for meg.» Kari blir stille.
Frisonene
Fritiden i nabolaget er barndommens frisone. Her er det flere titalls barn å leke med. Ute får sansetapene seile sin egen sjø. Jenta som er så glad i å springe rundt begynner også å samle. Hun noterer bilnummer i den lille boka si, og hun samler på underskrifter.
Det å bruke kroppen, og det å samle, skal vise seg å bli viktig også når Kari tidlig i 20-årene får sin første store depresjon.
Sinnet er sårbart
Vi snakker om hva som kan ha ført til hennes livslange kamp mot psykisk lidelse. Det ble mye ensomhet i skolesituasjonen. Hvor andre jobbet i grupper, satt hun ofte alene og hørte på en båndspiller hvor læreren hadde lest inn leksene hennes.
Kari har mange tanker om hva som kan ha ført til depresjonene, men har ikke lyst å dele alt med leserne. Hun vil ikke at jeg skal skrive ned alt hun forteller. Men hun vil likevel bidra til åpenhet om hvordan det er å leve med en depresjon.
«All tausheten hjemme, i oppveksten min, den har vært vanskelig. Forholdet til min mor har ikke vært lett,» sier hun etter å ha tenkt seg om lenge. Kari var barn i en tid hvor foreldre kanskje ikke delte like mye med barna som foreldre gjør i dag.
Sansetap gjør mange sårbare for psykisk lidelse. Kari har prøvd medisiner og ulike behandlingsmetoder. Hun har vært innlagt mange ganger. Hun går fremdeles i terapi, men sjeldnere enn før.
Hvor lenge skal depresjonen vare denne gangen?
Når depresjonen tar overhånd, får ikke Kari sove. Hun grubler. Hun er sperret inne i hodet sammen med tankene sine, som går i ring. Hun tenker mye på fortiden og livet som er levd. Hun har bedre og verre perioder.
Hun jobbet både i resepsjonen og på ‘skrivestua’ på Rikshospitalet, og var yrkesaktiv i mange år. Den tyngste perioden med depresjon skal vare i over fire år. Det setter dype spor.
«Når jeg har kjent at jeg er på vei inn i en dårlig periode, tenker jeg ‘ å nei, hvor lenge skal det vare denne gangen’», sier Kari med blikket slått ned.
En stor interesse for fysisk aktivitet og sport bidrar til å holde depresjonen på avstand. Når vi blar i minnebøkene er dokumentasjonen på et liv i aktivitet overveldende.
Rundt ekvator og 10900 penner
Loggbøkene over arrangerte turmarsjer Kari har deltatt på, er proppfulle av stempel og kilometermålinger. Siste oppføring er 48 160 km, mye lengre enn rundt jordkloden.
I 1984 deltar hun i Paralympics i Innsbruck. Hun kjemper for Norge i langrenn: 5 kilometer, 10 kilometer og 5 kilometer stafett. Hun løper, går og står langrenn lengre enn nordmenn flest. Hylla er full av pokaler, veggene dekket av medaljer.
Alderen innhenter Kari, og helsa er ikke like god lenger. Hun får en ny hobby. Det som så smått begynte med bilnummer og signaturer i barndommen, får nå en ny vri. Hun begynner å samle på penner. Kari har loftet fullt. Kasser stablet i hylle etter hylle. Fra hundrevis av ulike firmaer, fra ulike bransjer, i alle farger og fasonger.
Det gir henne noe å gjøre. Noe å rydde i, noe å ha oversikt over og noe å drive med når søvnen ikke vil komme. Når tankene går inn i mørke ganger.
«Jeg er positivt overrasket over alle som kommer med penner til meg. Psykiateren min sier til meg: ‘Kari, ikke gå og gruble når du blir urolig. Gå og jobb med pennene dine.’ Jeg har prøvd så mange medisiner, metoder og terapier. Det er spennende å se hvor mange penner det kan bli.»
Det kan virke som en litt for enkel løsning på alvorlig psykisk lidelse. Og det er ingen endelig løsning. Den finnes neppe. Likevel har pennene blitt en frisone. Noe annet å spore tankene inn på.
Jeg må spørre henne hvordan det går akkurat nå.
«I sommer har dagene vært vonde. Når vi snakker sammen akkurat nå, går det greit. Nå glemmer jeg at jeg er deprimert», forteller hun.
«Tror du det noen gang går helt over?»
«Nei».
Kari har funnet sin måte å håndtere situasjonen på. Blant minnebøker, pokaler og tusener av penner.
Dersom du som er hørsels- eller synshemmet sliter med tunge tanker og ikke har det bra psykisk, skal du be om hjelp.
Du, og fastlegen din, kan lese mer om behandlingstilbud og henvisning til Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse ved å trykke her.
Teksten er oversatt og fremført på tegnspråk av Camilla Kristensen.