Kategori: Ukategorisert

I dette miniforedraget skal jeg snakke om synstolking. Det er nyttig for helsepersonell, lærere og andre som treffer blinde og synshemmede. Du får vite ting som er kjekt å vite, lurt å gjøre, og enkelte ting som du kanskje bør la være å gjøre når du treffer en som er blind eller synshemmet.

Har du noen gang tenkt på at 80 prosent av all informasjon vi får kommer via synssansen? 80 prosent? Det er mye. I dag så finnes det cirka 180 000 barn, unge og voksne som lever med synshemming og blindhet. Vi vet at verden er farligere for mennesker med synshemming. For det å se er ofte en forutsetning for å gjennomføre dagligdagse aktiviteter.

Det å opprettholde god mental helse, være i god fysisk form. Det er vanskeligere å leve stimulerende og selvstendige liv uten å se. Og noen har så stor slitasje av å leve med synstap at de har blitt psykisk syke av det.

I dette miniforedraget skal jeg derfor snakke om hvordan vi som treffer blinde og synshemmede kan gi muntlig informasjon, muntlig beskrivelser i form av synstolking. Sånn at verden sammen med oss blir litt tryggere og litt mer oversiktlig, mer tilgjengelig og forutsigbar.

Synstolking. Det er et begrep jeg har med meg fra jobben som tolk/ledsager. Tolk/ledsager for personer med kombinert syns/hørselshemming, døvblindhet. Personer med døvblindhet: De har i folketrygdloven rett på tolk/ledsager. Og slik tolker vet, har dessverre ikke synshemmede det, men jeg tenker likevel at vi kan lære noe av hvordan tolken jobber. Fordi at miljøet som synshemmede og blinde ferdes i, altså oss, vi kan imøtekomme synshemmedes behov på en bedre måte.

For å ta et eksempel på et tolkeoppdrag, så er det tolkens jobb å formidle og beskrive omgivelser og situasjoner som den døvblinde befinner seg i. Det gir trygghet. Det fører til økt selvstendighet, det fremmer sosial deltakelse, hindrer fysiske skader og fall. Og i vår sammenheng så er jo formålet det samme.

Synstolking handler om hvordan vi som er sammen med blinde og synshemmede gir oss til kjenne og forteller hvem vi er og spør om hvordan vi kan være til hjelp. Og at vi setter ord på viktig visuell informasjon som kan være til hjelp. Så: Viktig informasjon. Hva er det?

Omgivelsene våre er full av visuelle inntrykk. Så hva av dette er viktig informasjon? Vi kan for eksempel se hvilke mennesker vi har rundt oss. Vi vet om vi er alene eller ikke, og vi vet om de vi har rundt oss er noen vi kjenner. Og hvis de er det, så kan vi hilse og ta kontakt og opprettholde sosiale forbindelser. Vi kan også se skilt med informasjon slik at vi finner fram dit vi skal. Og vi kan for eksempel se hvor er det gelender som vi kan holde i når vi skal gå, hvor det ikke er det, hvor det er veiarbeid, sparkesykler som kanskje står i veien, hull i bakken vi ikke skal falle ned i for å unngå å skade oss.

Så samfunnet vårt er grunnleggende organisert etter premisser for mennesker som oss som kan se og skulle mestre elementære ting som å studere og jobbe, kommunisere og være sosial, holde seg oppdatert, komme seg rundt, ja i det hele tatt klare seg på samfunnets premisser uten å se. Det er krevende. For visuell informasjon, det er sånn det funker, det er som diskriminerende barrierer som blinde og synshemmede må forsere hver eneste dag. Noen orker ikke, blir heller hjemme med isolasjon og ensomhet og depresjon som mulig resultat.

Og forskningen viser at det å få tak i informasjon er utfordrende. Det å kommunisere er vanskeligere, og mobilitet – å komme seg rundt – kan være en stor utfordring, og synshemmingen kan få store konsekvenser for arbeid og sosialt liv. Rapporten “Synstap og psykisk helse”, som kom i 2022, dokumenterer at den psykiske helsen til blinde og svaksynte i Norge er ganske mye dårligere sammenlignet med resten av befolkningen. De opplever også lavere livskvalitet, og derfor ble det tilbud innen psykisk helsevern for blinde og svaksynte her på Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse fra 2021.

Så hvordan kan de som møter synshemmede være en støtte? Det er det synstolking handler om. Å støtte ved å sette stemme på viktig visuell informasjon når det er behov for det. Da må vi prøve å sette oss inn i den blinde og svaksynte situasjon.

Det er tre hovedpunkter som jeg skal fremheve nå, og det første: Ta kontakt. Og for det andre: Gi informasjon. Og for det tredje: Spør den blinde personen selv.

Så ta kontakt: Det er du som må ta kontakt. Personer med synstap kan ikke se deg. Så det er ikke sikkert heller at hørselen er nok til å oppfatte at du er der når du prater. Det er ikke sikkert at det er nok til å forstå hvem du er. Og i større sammenhenger hvor det er veldig mange til stede, så er det lett at den synshemmede blir litt borte, og det er derfor du må ta kontakt og presentere deg. Du forteller hvem du er når du henvender deg til personen. Du unngår å gjette-leker som “Husker du hvem jeg er?” og “Kjenner du meg igjen?”. Ikke regn med at personen kjenner deg igjen på stemmen. Og du nevner personens navn i samme henvendelse. Du sier for eksempel: Hei Kari, det er Per! Eller: Det er Per, hei Kari! Og om dere allerede har hilst, så kan du godt informere om det.

Om det er en person du ikke vet navnet på, men likevel vil ta kontakt med, så er det greit med berøring. Berøring er et naturlig kontaktmiddel for en person som er synshemmet. Og et nøytralt sted å berøre en annen, er på skulderen eller overarmen. Om den synshemmede blinde du møter kommer med ledsager, så henvender du deg til den blinde og ikke til ledsageren. Og du vender ansiktet mot den blinde/synshemmede, og ikke vekk. Kan ikke se deg likevel, tenker du. Men du ser på den du prater med, selv om den ikke kan se deg. Og om du står sammen med en person som er synshemmet, så sier du fra når du går, sånn at den personen slipper å henvende seg til deg når du ikke lenger er der.

Punkt to: Gi informasjon. Si hva du gjør og hva som skal skje. Informer gjerne om hvem andre som er til stede, hvis dette ikke er kjent fra før. Informer om fysisk miljø som kanskje avviker fra sånn som det pleier å være. Endringer er vanskelig å få oversikt over. Det kan være ting på arbeidsplassen som plasseres der hvor den synshemmede er vant til at det ikke står noe. Så kan du si at det er kommet en palle med kopipapir, og den står på høyre side av utgangsdøra. Da slipper personen å snuble i den.

Ved utgangen av bussen, så kan det være greit å slippe å snuble fordi noen beskriver at “her er fortauskanten veldig langt unna. Du må ta et ekstra steg for å nå den.” Og når du beskriver retninger, så kan du være konkret. Si “høyre”, “venstre” og “rett fram”. Unngå sånn “hit og dit”. Det blir meningsløst. Ting flyttes på, blir vanskelig å finne. Informer om endringer. Og så er det lurt at du ikke bruker alarmord med mindre det er fare på ferde. Ikke si “pass deg”, men si heller at “det står en sykkel rett foran deg”.

Når du vil vise fram noe eller gi noe til den synshemmede, er det viktig at du lar den blinde kjenne på dine hender og hva du holder på. Det er ubehagelig å få ting litt sånn bus på. Personer må forberedes på gjenstander den blir presentert for. Så du kan informere om det. Du forteller hva du gir og hva du legger i hånden til personen. For eksempel: “Dette er en nøkkel.” “Nå gir jeg deg nøkkelen din” eller “her har du en konvolutt med attesten inni”, så lar du den berøre armen eller hender. Så er hen litt forberedt. Og skal dere samme vei, så kan du tilby en arm.

Punkt tre: Spør. Det er viktig å sjekke ut med den synshemmede hva personen selv ønsker og har behov for. Det vil jo variere fra person til person. Hva en opplever som utfordrende, og det kan variere fra situasjon til situasjon, også hva man trenger å få synstolket. Så mennesker med synshemming er like forskjellige som andre folk. Så hvis du lurer på om den synshemmede personen trenger hjelp, så spør. Be om informasjon. Og hva en blind person trenger i en gitt situasjon, er den personen best til å si noe om.

Det er stor forskjell på det å være hjemme og på jobb på kjente steder, enn det å være i nye, ukjente omgivelser. Prøv å sette deg inn i den blindes situasjon og tenk hvilken informasjon du selv hadde trengt. Og at det var du som ikke så. Spør og avklarer med den synshemmede hva som kan være nyttig for vedkommende, hva som ikke er det. For informasjon som ikke er nyttig, kan i stedet være til bry.

Ja, vi tar en oppsummering. Nå har vi snakket om synstolking, og det handler om hvordan vi som er sammen med blinde og synshemmede gir oss til kjenne, sier at vi er der. Hvem vi er, spør om vi kan være til hjelp og setter ord på viktig visuell informasjon. Sammen med oss blir verden forhåpentligvis litt tryggere og mer tilgjengelig og forutsigbar. Det kan gjøre det litt mindre vanskelig å føle seg trygg og leve stimulerende og selvstendig liv.

Vi vet at det å kunne trygge seg selv ved å få informasjon om fysiske hindringer og farer er viktig for selvfølelsen. Vi vet også at det motvirker depresjon å ha kontakt med mennesker som forstår og anerkjenner og støtter, og som kan gi hjelp når det trengs. Sånne som deg og meg. Derfor så kan synstolkingen du bidrar med være svært viktig for den blinde og synshemmede som du møter.