Stadig flere nordmenn lever med sansetap. Synstap gjør det vanskeligere å leve et trygt, stimulerende og selvstendig liv. Dagens utredning, behandling og oppfølging er mangelfull. Det er innholdet i rapporten «Unødvendig kunnskapshull om synstap» som ble lansert under Arendalsuka. Statssekretær Truls Vasvik mottok rapporten på vegne av regjeringen.
Et fungerende syn er for mange en forutsetning for å gjennomføre og opprettholde de aktivitetene som bidrar til god fysisk og mental helse. De fleste av oss tar sansene våre for gitt. Hvert år får 12 000 nordmenn hjerneslag, altså en blødning eller blodpropp i hjernen. Over 60 prosent av alle slagrammede får en form for synsproblem. Det antas at flere enn 300 000 personer lever med ulike grader av synshemming i Norge.
Forskere og fagfolk fortalte om både utfordringene og løsningene
Omfattende forskning viser at synshemmede har lavere livskvalitet og dårligere psykisk helse, sammenlignet med den generelle befolkningen. Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap (NBSPH), Norsk nettverk for syn og slag (NorVIS) , Universitetet i Sørøst-Norge og Norges Blindeforbund samarbeidet om foredrag og debatt under Arendalsuka for å sette søkelyset på mangelen på kunnskap om synshemming. Kunnskapshullet gjelder både i helse- omsorgs- og opplæringstjenestene, blant arbeidsgivere og i samfunnet generelt.
Rapporten «Unødvendig kunnskapshull om synstap» som ble lansert, kan du lese og laste ned her. I rapporten beskrives både utfordringer og løsninger for hvordan oppfølging og rehabilitering av synshemmede fungerer i dag.
Psykiater og overlege Hege Saltnes fortalte at det å leve i et samfunn som er lite tilrettelagt for de mange som ser dårlig kan gå på helsa løs:
– Det er lett for en person med et sansetap å trekke seg unna for å unngå økt belastning over tid. Slitenhet er et velkjent fenomen blant synshemmede. Noen blir så utmattet at de ikke orker 24-timers livet.
Saltnes leder den nasjonale behandlingstjenesten i psykisk helsevern som behandler syns- og hørselshemmede pasienter, NBSPH. Når pasienter kommer til behandlingstjenesten, har de i mange tilfeller levd med så store utfordringer og slitasje av å leve med sansetap at de har blitt psykisk syke.
Kommuner og helseforetak har en jobb å gjøre
Førsteamanuensis Torgeir Mathisen forsker på syn ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) og NORVIS. Han har undersøkt hvordan oppfølgingen av slagpasienter som får synsproblemer fungerer i landet vårt. Det er store forskjeller fra kommune til kommune:
– Alle med synsproblem må henvises til synsrehabilitering, noe Stortinget allerede har vedtatt. Men hvor skal de henvises? Det finnes ikke i dag en god pasientsløyfe som inkluderer synsproblem i alle kommuner, men det finnes flere gode lokale løsninger her og der. Her har alle kommuner og helseforetak en jobb å gjøre. Dette vil kunne bidra med å redusere stressbelastningen og hjelpe slagrammede med synsproblemer til et bedre liv.
Noen må ta ansvar
KS er kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon i Norge. KS organiserer alle landets kommuner og fylkeskommuner. I rapporten og i foredragene er konklusjonen at det er et stort sprik i det kommunale oppfølgingstilbudet for personer med synsproblemer. Her er det stort behov for spesifikke krav om at alle kommuner skal ha tilgang til kompetanse for å gi god hjelp til synshemmede i sine helse og opplæringstjenester.
Avdelingsdirektør Åse Laila Snåre i KS lyttet interessert til framleggingen av rapporten og sa i debatten at systemet må forbedres.
– Vi møter det hver dag, at kommunene er forskjellige. Jeg tar til meg det jeg har hørt nå, at synstap etter slag er mye mer utbredt enn jeg lærte i min utdanning. Og det er mer utbredt enn vi som jobber i helse-og omsorgstjenestene er bevisste på i det daglige. Det er en vekker for oss. Vi starter nå i høst ett forskningsprosjekt om hva slags rehabiliteringstilbud de ulike kommunene egentlig har. Det må vi få mer kunnskap om. Og vi utfordrer regjeringen til å få rehabilitering og oppfølging høyere opp på prioriteringslista.
Terje Andre Olsen, forbundsleder i Norges Blindeforbund takket for rapporten og forslagene til hvordan synshemmede kan få bedre oppfølging. Han sa at noen må ta ansvar for å gjøre forskjellene rundt om i landet mindre, for alle synshemmede som trenger oppfølging:
– Synshemming går ikke bort av seg selv, det lever man med resten av livet. Det er unødvendig sløsing av ressurser, å måtte vente til senere for få rehabilitering og oppfølging av synstap. Den hjelpen til å klare seg selv bedre bør man få tidlig. Når forskjellene i behandlingstilbud er så store i Norge bør vi få på plass et ambulerende team som reiser rundt og sørger for at vi kommer i gang. Slik at folk slipper å risikere å miste jobben sin og fortsette å leve gode liv.
Det var statssekretær Truls Vasvik (Ap) fra Helse- og omsorgsdepartementet som mottok rapporten på vegne av regjeringen. Han sa lovet å ta med seg rapporten inn i videre utvikling av bedre system for rehabilitering:
– Det er nettopp slik forskning og innsikt i synstap vi politikere trenger for å stadig forbedre tilbudet til mennesker rundt om i landet. Vi må ha fakta å bygge på. Det er mange om beinet i norsk helsevesen, men det er klart at vi må få så mange som mulig til å stå i jobb. Da er syn veldig viktig.
Statssekretær Vasvik ønsker å ha et møte med samarbeidspartnerne bak rapporten og diskutere videre hvordan forbedre rehabilitering av synshemmede – og sikre et mer likestilt tilbud i hele Norge.
Professor Helle Kristine Falkenberg, ved Universitetet i Sørøst-Norge og leder av NORVIS, har forsket på synsrehabilitering. I debatten etter forelesningene påpekte hun at løsningene og kompetansen faktisk finnes, men må tas i bruk:
– Det er en stor utfordring at syn ikke har vært en integrert del av helsetjenestene folk møter. Optikere må inn i pasientsløyfen etter slag. Synshelse er folkehelse. Vi kan utvikle kurs og bidra til etterutdanning for de mange ansatte i helse- og omsorgstilbudet rundt om i landet. Men da må myndighetene få satt dette i system – og ta oss i bruk.
Det lønner seg på alle måter
Forskerne ønsker å fokusere på at løsningene i rapporten både vil kunne gi bedre livskvalitet for synshemmede og omgivelsene rundt dem, og gi bedre hjelpetjenester og kunne spare samfunnet for utgifter og ressursbruk. Det kan bidra til mindre uførhet blant synshemmede, mindre psykiske plager og bedre fungering i hverdagen enn om problemene får utvikle seg.
Her er noen av punktene du kan lese mer om i «Unødvendig kunnskapshull om synstap»:
- Helsepersonell som ikke har synsfaglig ekspertise, men som møter pasienter med synsproblemer slik som sykepleiere, fysioterapeuter, leger og ergoterapeuter bør ha bedre innsikt i de ulike årsakene til synsproblemer og hvilke konsekvenser det får for den enkelte. På denne måten kan man forebygge unødige negative konsekvenser av å leve med nedsatt syn.
- Utdanningene av helsepersonell må styrke fokuset på sansetap slik at kunnskapen øker i helsetjenesten.
- Det bør på plass et behandlingsforløp for slagrammede hvor tidlig kartlegging av synsfunksjonen, henvisning til utredning ved et identifisert synsproblem og rehabilitering for de som har behov for det er sikret. Slik kan stortingsvedtaket som allerede er fattet følges opp.
- Kunnskap om sammenhengen mellom synstap og psykisk lidelse må styrkes i psykisk helsevern slik at pasientene får god oppfølging så tidlig som mulig.
- For å sikre muligheten for å leve aktive og gode liv i lokalsamfunnet må krav til universell utforming sikres på alle samfunnsområder som utdanning, arbeidsliv og fritid.