I løpet av tre fullpakkede dager diskuterte 300 fagfolk fra 16 land hvordan vi kan forbedre det psykiske helsetilbudet til hørselshemmede, døve og døvblinde mennesker. Norske forskere og spesialister bidro sterkt til diskusjonen om framtidens behandlingstilbud.
Det ble lite tid til turistaktiviteter for de titalls fagfolkene fra NBSPH som reiste til Haarlem i Nederland sist uke. Den vakre historiske byen huset deltakere fra et vidt spekter av helseorganisasjoner, utdanningsinstitusjoner, brukerorganisasjoner og forskningsmiljøer fra hele verden.
Konferansen «Joining Forces, New Perspectives» hadde tre hovedtema: Tilgang til et godt psykisk helsetilbud, hvordan bedre kvaliteten på opplæring og behandling, og hvordan forebygge psykisk uhelse blant hørselshemmede barn, unge og voksne.
Tolking i alle kanaler
Et imponerende arsenal av tolker sørget for at deltakere med og uten sansetap, med ulike morsmål og språk, kunne følge de mange sesjonene og diskusjonene. På og utenfor podiene var det opptil 15 tolker i sving samtidig. I tillegg kom de mange tolkene som fulgte deltakerne fra de ulike landene. Bare i vår delegasjon var det tre tolker.
Hver setning fra forelesernes munn, eller hender, ble oversatt til nederlandsk tegnspråk, internasjonale tegn, engelsk og nederlandsk tale, samt engelsk og nederlandsk teksting på flere skjermer. Dette var en virkelig solid universell utforming, noe som selvsagt bare skulle mangle, men som likevel imponerte oss.
Mange ulike måter å organisere tilbudet til hørselshemmede på
I Norge er det nasjonale psykiske behandlingstilbudet for både hørsels- og synshemmede samlet i Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse (NBSPH). I samarbeid med regionale fagmiljøer i Bergen, Trondheim og Tromsø kan barn, ungdom og voksne med sansetap og psykiske plager få et behandlingstilbud, etter henvisning fra fastlege, psykolog eller barnevern.
Ute i Europa er slike tilbud organisert på mange ulike måter. Det kan være stiftelser eller helsebedrifter som tar oppdrag fra det offentlige eller frittstående private behandlingsinstitusjoner som delvis må finansiere egen drift. Noen land har et robust tilbud, andre har betraktelig mindre å tilby hørselshemmede som trenger støtte gjennom oppvekst og utdanning, eller som lever med psykiske vansker og lidelser i voksen alder.
Vi må stadig forbedre vårt norske behandlingstilbud for de mange som lever med sansetap, men et inntrykk vi sitter igjen med etter konferansen er at vi er relativt heldige i europeisk målestokk.
Felles for alle deltakerne på konferansen «Joining Forces», eller «sammen er vi sterkere», var et ønske om å øke samfunnets kunnskap og forståelse av hvordan det er å leve med hørseltap – og et ønske om å gi god behandling og veiledning til de mange som lever med en hørselshemming.
Bidro med norsk innsikt og forskning
Fagmiljøet fra Norge holdt foredrag og deltok i paneldebatter i både hovedprogrammet og i spesielle sidearrangement, blant annet med fokus på barn og unge. Det at NBSPH i 2021 utvidet målgruppen fra hørselshemmede, døve og døvblinde til å også inkludere svaksynte og blinde vakte oppmerksomhet og interesse fra de internasjonale deltakerne.
Seksjonsleder og psykiater Hege Saltnes tok publikum med på en reise gjennom opprettelsen av den nasjonale behandlingstjenesten fra den spede starten for femti år siden til tilbudet som eksisterer i Norge i dag. Hun løftet fram både de positive resultatene ved vårt behandlingstilbud og de mer krevende sidene ved å jobbe i et langstrakt land. Reiseavstander og til dels små muligheter for spesialisert oppfølging for hørselshemmede i distriktene er en del av den norske virkeligheten. Behandlingstilbudet for synshemmede, som stortinget ga NBSPH i oppdrag å opprette, mangler også varig finansiering etter 2025.
Psykologspesialist Margrethe Botn, klinisk sosionom Nils Ola Sande og overlege Sigrunn Pernille Tryli fra NBSPHs barne- og ungdomsenhet presenterte en konkret utfordring til diskusjon: Hvordan er livet og de språklige utfordringene for en 12-åring med coclea implantat? Hvordan påvirker dette skolevalg, deltakelse i fritidsaktiviteter og inkludering i et langstrakt land som vårt? Hvilke erfaringer har fagmiljøene i andre land fra lignende situasjoner for unge mennesker?
Psykologspesialist Mette Perly Uthus fra det regionale tilbudet ved St. Olav’s hospital i Trondheim, presenterte forskningsprosjektet hun er i gang med. Der vil hun blant annet undersøke mangelen på tilgang til helsetjenester for hørselshemmede, mangelen på kunnskap om hørselshemming ute i samfunnet og hvordan vi kan forbedre kvaliteten på behandling i psykisk helsevern.
Psykologspesialist Chris Margaret Aanondsen fra St. Olav’s hospital var både medarrangør og vert for et av sideprogrammene. Hun presenterte resultater fra sin doktorgrad om livskvalitet blant døve barn og ungdommer.
Stort fokus på tegnspråk og tospråklighet
En av styrken ved denne store hørselskonferansen var bredden i den faglige bakgrunnen blant foreleserne. Her deltok pedagoger, helsepersonell, spesialister på barn og voksne, psykologer, lærere og representanter fra brukerorganisasjoner.
Et tema som gjennomsyret «Joining Forces» var dilemmaet cochlea implantat(CI) kan være for mange hørselshemmede. Teknologien kan føre til bedre hørsel, men er ikke det samme som å ha «normal» hørsel. Tegnspråk gir tilgang til både språkmiljø og en felles arena for døve. På den andre siden gir CI muligheten til å delta på flere arenaer i majoritetssamfunnet, hvor tale og hørsel er nødvendig. Mange barn og voksne står med en fot i hver virkelighet. Ikke helt døv, ikke helt hørende. Det kan være utmattende og bidra til psykisk belastning.
Fagfolkene fra de mange deltakerlandene ble utfordret til å legge fram en visjon for inkludering og likestilling for hørselshemmede – i en hovedsakelig hørende verden. Visjonene kan sammenfattes som «like muligheter for alle».
Visjonen om hørselshemmedes tilgang til helsevesen, samfunn og likestilte muligheter i hverdagen er fremdeles langt fra virkelighet. Den blir kanskje aldri helt oppnådd, men engasjementet fra et samlet europeisk fagmiljø i Haarlem gir inspirasjon til å fortsette å forbedre behandlingstilbudet i Norge hver eneste dag.
I tiden framover skal NBSPH følge opp nye kontakter fra blant annet England, Danmark og Australia. Samarbeid over landegrenser og verdenshav er viktig for et fagmiljø fra lille Norge. Sammen blir vi sterkere!