Det å miste synet innebærer en stor forandring i livet, en krise vil mange hevde. Synstapet får konsekvenser på de fleste områder.
Tekst: Kathrine Krydsby, psykologspesialist, Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse -NBSPH
Det er ikke unaturlig at også nærpersonene opplever sorg, fortvilelse og bekymring. De er like uforberedt på synstapet som har rammet den de er glad i, og de må også begynne å orientere seg i et landskap som er fremmed. Hvem kan vel noe om synshemming, synstolking, mobilitetstrening og lese- og sekretærhjelp for synshemmede fra før? Ingen, og det er helt naturlig. Det viser bare at både den som har blitt synshemmet og nærpersonene rundt, går i gjennom en del av de samme utfordringene.
Fra sorg og desorientering, til kunnskap og trygghet
Det er mye som skal tas inn og bearbeides som nylig synshemmet. Det tar tid å forsone seg med den nye livssituasjonen. Alt som ble tatt som en selvfølge tidligere, har plutselig blitt umulig. Det meste må læres på nytt, ofte med mye prøving og feiling. Mange blir slitne, det er krevende å ta inn all informasjonen via hørselen.
I rehabiliteringsprosessen der målet er å «gjeninnsette til tidligere verdighet», skjer det mange parallelle prosesser. Blant annet vil det velkjente samspillsmønsteret i parforholdet og familien forskyves. Fra å være likeverdige partnere som begge bidrar med hvert sitt, vil en nysynshemmet ha behov for mye emosjonell støtte og praktisk hjelp og tilrettelegging.
Opplevelsen av hjelpeløshet er framtredende, og nærpersoner kommer ofte i en utvidet hjelperolle. Denne omfordelingen eller tilpasningen av roller er som regel helt nødvendig, men bør ikke vare livet ut. Partnere skal helst forbli kjærester, og foreldre skal fortsatt ha ansvaret som de voksne de er. Barna blir også berørt av en forelders synstap, og de må også lære seg visse tilpasninger.
Etter den første tiden som gjerne er preget av både sjokk og sorg, er det viktig å ta et mer aktivt valg for å komme seg på bena igjen. Sorgen, eller kjærligheten til det som er tapt, nemlig synet, vil ikke være borte, Likevel er det på tide å brette opp ermene og ta fatt, da læring av nye ferdigheter er eneste vei ut av den hjelpeløsheten de fleste kjenner på. Tidspunktet for når det er riktig å «stille krav» til den som har mistet synet, er et litt vrient spørsmål. Det passer egentlig aldri, og det kan virke ufølsomt å ha forventninger til noen som er i sorg.
Mange vegrer seg for å delta på kurs for synshemmede, da deltakelse tydeliggjør synstapet. En del kan kjenne på skam over å ha blitt synshemmet, og over å føle seg hjelpeløse. Da kan det kjennes tryggere å bli hjemme. Andre opplever fellesskapet som befriende og inspirerende. De er ikke alene lenger, og kan støtte hverandre og utveksle erfaringer. På samme måte er det viktig med kurs for nærpersoner.
Gjør hverandre gode
Gjensidig åpenhet er avgjørende for at det vanskelige arbeidet med å håndtere en ny livssituasjon skal gå så greit som mulig. Ingen som mister synet er like, det er heller ikke partnere og andre nærpersoner. Noen blir aktive og løsningsorienterte, mens andre kan bli passive, deprimerte og engstelige. Alle disse reaksjonene er naturlige, og ingen vet hvordan en krise rammer før den er der. Det er derfor det er så viktig å tørre å snakke sammen. Det kan være vanskelig, og krever mot, men det er som et puslespill av ulike behov som skal pusles fint sammen.
Etter alle kriser kommer en tid for normalisering. Da er det viktig at både den som har mistet synet, og partner og andre nærpersoner, kan si ifra om hvordan det er å være nettopp dem, si ifra hvis bistanden er for invaderende eller mangelfull, tørre å si noe om forventninger og ønsker til hverandre, samt fristille seg mer som partner/nærperson slik at egne interesser også kan gjenopptas igjen.
Skynd dere langsomt
Forståelse, støtte og oppmuntring er nødvendige forutsetninger for en god start på jobben med å finne tilbake til et godt og verdig liv. Dette er viktig for den som har mistet synet, og det er viktig for partnere og andre nærpersoner. Det kreves tålmodighet og innsats for å gjenoppta hverdagslivet igjen.