Intervju med doktorgradsstipendiat Beate Øhre.
Av Anders B. Bisgaard, kommunikasjonsrådgiver ved NSHP
Forskning viser en sammenheng mellom traumatiske opplevelser og psykiske lidelser. Også døve og hørselshemmede personer med psykiske lidelser rapporterer høy forekomst av traumatiske opplevelser, viser et doktorgradsarbeid ved Nasjonalt senter for hørsel og psykisk helse (NSHP). Studien er den første av sitt slag i Norge. Heller ikke internasjonalt er det forsket noe særlig på temaet.
Deltakerne i studien til Øhre var pasienter ved poliklinisk psykiatrisk behandlingstilbud for personer med hørselstap ved NSHP og St. Olavs Hospital i Trondheim. Samtlige av de spurte i undersøkelsen rapporterte om potensielt traumatiske hendelser i oppveksten eller voksenlivet. 85 prosent opplevde at de traumatiske hendelsene har påvirket dem svært negativt.
– Dette viser at vi som jobber med døve og hørselshemmede som har psykiske lidelser, må ha kompetanse til å utrede traumer og behandle traumerelaterte lidelser, sier Beate Øhre, psykologspesialist og doktorgradsstipendiat ved NSHP.
Et psykologisk traume defineres i Store medisinske leksikon som en mental belastning eller skade som skyldes påvirkning utenfra. Utredning av traumer er viktig for forståelsen av hva pasienten sliter med. Ikke alle pasienter er klar over at psykiske plager kan ha sammenheng med tidligere vonde opplevelser.
Studien har et livsløpsperspektiv, og omhandler mange ulike typer traumatiske opplevelser. Dette i motsetning til de fleste andre studier om traumatisering, som tar for seg barndomstraumer og fokuserer på vold og seksuelle overgrep. Hørselstap kan medføre at en i større grad enn andre kan være utsatt for slike hendelser hele livet.
Skole, oppvekst og språk ikke utslagsgivende
Ved de døveskolene som var internatskoler, og som det i dag finnes få igjen av i Norge, har det som ved andre internatskoler blitt avdekket mobbing, mishandling og overgrep, både elever imellom og påført av voksne. I sin studie fant Øhre imidlertid ingen betydelig forskjell i rapportering av traumatiske opplevelser mellom de som hadde gått på skole på hjemstedet og de som gikk på skoler for døve og tunghørte. Hun fant heller ikke forskjeller mellom de som bodde hjemme og de som bodde på skoleinternat.
– Få av de tidligere studiene på feltet har undersøkt hvordan forholdene var for de som bodde hjemme. Dette kan være en av årsakene til at man har konkludert med at oppvekst på døveskole har vært en risikofaktor. Vi har ikke hatt så mye kunnskap om hva de som vokste opp hjemme i familien har opplevd, sier Øhre.
Rapporteringen av traumatiske opplevelser var heller ikke forskjellig for pasienter som brukte norsk tegnspråk og de som snakket norsk.
– Dette var et overraskende funn. Tidligere studier har funnet høyere forekomst av traumatiske opplevelser hos tegnspråklige personer, sier Øhre.
Hun fant heller ikke forskjell mellom de som hadde samme språkform som foreldrene i oppveksten, og de som vokste opp med foreldre med en annen språkform.
– En kunne forvente at de som hadde samme språkform som foreldrene, ville rapportert færre hendelser som traumatiske. De kunne hatt tilgang til forklaring og bearbeiding av opplevelsene sine. Men vi fant ingen forskjell mellom disse gruppene i vår undersøkelse. Dette kan tyde på at det språklige fellesskapet og samhørigheten mellom barna på internatskolene har hatt en viktig funksjon, blant annet for bearbeiding av opplevelser.
Flere muligheter for døve og tunghørte i samfunnet
Øhre peker på flere ulike forhold som kan forklare hvorfor hennes resultater skiller seg fra funn i tidligere undersøkelser.
– Det er gått en del år siden tidligere undersøkelser. For eksempel var deltagerne i denne studien i gjennomsnitt ti år yngre enn deltagerne i en tidligere norsk undersøkelse foretatt av Marit H. Kvam (dette var ikke en klinisk studie, red.anm.). Tilbudene til døve og hørselshemmede barn og deres foreldre er blitt bedre. Foreldre har blant annet fått tilbud om opplæring i tegnspråk, opplæring om hørselstap og om samspill i familier med et hørselshemmet barn. Generelt er nok oppvekstforholdene til hørselshemmede og døve blitt mer like oppvekstforholdene til andre barn, sier Øhre.
– Har det blitt lettere å være hørselshemmet og døv i Norge?
– Det er vanskelig for meg å svare på, som selv er hørende. Men generelt vil jeg tro at svaret er ja. Tegnspråk er anerkjent, og retten til tolk og tilrettelegging på skole og arbeidsplass er styrket. Ny informasjonsteknologi og forbedrede hjelpemidler gir nye muligheter. Dette burde føre til at personer som tilhører en språklig og kulturell minoritet, eller som har nedsatt funksjonsevne, har bedre muligheter for å delta i yrkes- og samfunnslivet på lik linje med andre. Samtidig stilles det høye krav til å prestere og være med i dagens samfunn. Det gjelder ikke minst for mennesker med nedsatt hørsel, som er en usynlig funksjonsnedsettelse, sier Øhre.
Hun understreker at deltagerne i undersøkelsen var personer som var henvist til behandling for psykiske plager, og at funnene derfor ikke uten videre kan generaliseres til den totale hørselshemmede eller døve befolkningen.
Artikkelen ”Traumatization in Deaf and Hard-of-Hearing Adult Psychiatric Outpatients” inngår i Beate Øhres doktorgradsavhandling. Artikkelen er publisert i tidsskriftet Journal of Deaf Studies and Deaf Education.
Oversatte utredningsverktøy til tegnspråk
Døve og hørselshemmede har ofte vært ekskludert fra forskning, blant annet på grunn av kommunikasjonsvansker. Før Øhre startet sin studie, ble de relevante utredningsverktøyene oversatt til norsk tegnspråk. Dette ble gjort for å sikre at alle pasientene (både tegnspråklige og talespråklige) skal bli utredet på en enhetlig måte. Oversettelsen var avgjørende for at det kunne gjennomføres en pålitelig utredning av personer som har norsk tegnspråk som førstespråk.
– Oversettelsen var et omfattende arbeid som tok oss over ett år, og det ga også nyttige tilleggseffekter. I tillegg til tegnspråklige versjoner av utredningsinstrumentene, bidro det til å videreutvikle vokabular og begrepsbruk om psykiske symptomer, lidelser og diagnoser på norsk tegnspråk. Dette er av stor betydning for pasienter, tolker og behandlere. De tegnspråklige versjonene vi har nå, er et utgangspunkt som jeg håper med tiden vil bli videreutviklet og forbedret, sier Øhre.
Det ene diagnoseverktøyet, MINI Internasjonalt Nevropsykiatrisk Intervju (MINI), ble validert. Det vil si at det ble undersøkt om NTS-versjonen var pålitelig som diagnostiseringsmetode. Det viste seg da at den tegnspråklige versjonen fungerer på lik linje med den norske utgaven.