Å delta aktivt i et språkmiljø, kan være av stor betydning for den psykiske helsen.
Mandag denne uka ble den utdanningspolitiske dagskonferansen «Norsk tegnspråk – fra rettigheter til praksis» avholdt på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Konferansen ble arrangert av høyskolen, Språkrådet og Norges Døveforbund. Psykologspesialistene Beate Schie Berntsen og Beate Øhre fra Nasjonal behandlingstjeneste for hørsel og psykisk helse (NBHP) var blant innlederne, med fokus på hvilken betydning språkmiljø har for den psykiske helsen.
– Et språkmiljø som alle kan delta aktivt i, er en forutsetning for trivsel og god utvikling, slo Øhre fast overfor de drøyt 100 konferansedeltagerne.
De fleste barn som fødes med alvorlig hørselstap i Norge i dag, får operert inn cochleaimplantat (CI) i løpet av første leveår. Det store flertallet av disse barna går senere «integrert» på hjemstedsskolen sin. Mange erfarer imidlertid at de ikke hører godt i alle situasjoner, selv om de har CI. Derfor anbefaler ulike fagmiljøer at barna i tillegg til talespråk, lærer tegnspråk. Da har de to språk de kan bruke i skolegang, sosial omgang, utdanning og arbeidsliv. Tegnspråk har fordeler i situasjoner hvor CI-en ikke fungerer optimalt, som når man er sliten, det er mye støy, eller teknologien av en eller annen grunn svikter.
– Artikler og faglitteratur beskriver at det nå vokser opp en døv generasjon som opplever at de som tospråklige kan bevege seg ut og inn av ulike språklige miljøer, sier Øhre.
Undervisning og sosialt fellesskap
For å bli god i et språk, bør man helst komme tidlig i gang. I oppveksten bør man i tillegg ha et miljø rundt seg hvor man kan praktisere språket. Med nedleggelse av nesten alle de statlige døveskolene de siste årene, er det få slike tegnspråkmiljøer igjen i Norge. Den siste gjenværende statlige døveskolen, A.C. Møller skole i Trondheim, er et slikt miljø – både for elever som går der på fulltid og elever som kombinerer hjemstedsskole med perioder på døveskolen. En av de som har hatt stor nytte av deltidsordningen ved skolen, er 18 år gamle Julia Johnsen, som fortalte sin historie under konferansen mandag. Hun er født døv og ble CI-operert to år gammel. Takket være aktiv innsats fra foreldrene, har tegnspråk vært det sentrale undervisningsspråket i hennes skolegang i Vadsø og senere Harstad.
– Jeg er tegnspråklig, og har egentlig aldri tenkt at noe annet enn opplæring på tegnspråk skulle være aktuelt, fortalte Johnsen.
Hun mener hun har mye å takke det tegnspråklige miljøet ved A.C. Møller skole for, både når det gjelder faglig kunnskap og det sosiale som foregikk utenom skoletimene.
– Jeg kan si så mye pent om A.C. Møller. Der opplevde jeg et fellesskap og kunne snakke med jevnaldrende på samme tegnspråknivå. Jeg kunne også endelig slappe litt av i nakkemusklene, sa Johnsen, med henvisning til hvordan hun anstrengte seg for å se og høre godt nok på hjemstedsskolen, hvor hun gikk det meste av tiden.
Få tegnspråklige miljøer igjen
Til sommeren blir A.C. Møller skole overført til Trondheim kommune, dermed er det helt slutt på statlig drift av døveskoler i Norge. Skolen tar imot elever fra hele landet. Overføringen til kommunen skaper bekymring for at et av de få tegnspråklige skolemiljøene i Norge skal bli svekket.
– Vi stiller et spørsmål som flere andre også har stilt her i dag: Har døve og hørselshemmede barn og unge i dag tilgang til tegnspråklige miljøer? spør Schie Berntsen og Øhre.
Deltidselevene ved A.C. Møller kommer fra Midt-Norge og Nord-Norge. Julias far, Per Gunnar Johnsen, frykter at hørselshemmede barn og unge i Nord-Norge blir stående uten et reelt tegnspråkmiljø, dersom de ikke lenger kan få deltidsopphold på A.C. Møller i Trondheim.
– Det er store avstander i Nord-Norge og ikke lett å få til noe levende språkmiljø. Satser man på å få til det i Tromsø, vil eleven møte læreren og ikke mange andre. Vi trenger ett språkmiljø, i Trondheim, sier Johnsen.
Integrering og inkludering
Øhre og Schie Berntsen sier det å gå integrert på hjemstedsskole kan føles ensomt for mange hørselshemmede og døve. Dette gjelder også senere i livet, når man kanskje ender opp som den eneste hørselshemmede på en arbeidsplass.
– Mange vi treffer, forteller at de føler seg utenfor. De er integrert, men de er ikke inkludert, sier Øhre.
For selv om man i større eller mindre grad er hørende, er det «uhyre anstrengende å basere kommunikasjonen på den svakeste sansen sin hele tiden», som professor Arnfinn Muruvik Vonen ved HiOA skrev i kronikken «Ta tegnspråk på alvor» (lenke til ekstern side) forrige uke. Selv om hørselshemmede og døve barn og ungdom kan være skoleflinke, kan de samtidig bli sosialt isolert og føle seg ensomme og mislykkede. Det medfører risiko for å utvikle psykiske lidelser. Nedsatt hørsel kan føre til at man ikke får med seg alt som blir sagt. Man kan bli hengende etter i den faglige og sosiale utviklingen på skolen, i høyere utdanning og i arbeidslivet.
– Det kan gjøre at man blir skamfull og føler seg dårligere enn de andre. Det får lett konsekvenser for lærelyst, motivasjon og livsglede, sier Øhre.
Øhre og Schie Berntsen avsluttet med en appell som gikk begge veier:
– Vår oppfordring er å sørge for at alle er både integrert og inkludert. Det gjelder talespråklige miljøer, men er også en utfordring til det tegnspråklige miljøet: ta imot de som ikke er helt flytende på tegnspråk.
Tekst og foto: Anders B. Bisgaard, kommunikasjonsrådgiver ved NBHP / andbis@ous-hf.no
Første bilde i artikkelen er tatt i en kaffepause under konferansen «Norsk tegnspråk – fra rettigheter til praksis» mandag denne uka, i et språkmiljø med en blanding av tegnspråk og talespråk.