Det finnes mange minoriteter i samfunnet. Hudfarge, seksuell legning, funksjonsnedsettelse, manglende tilgang til samfunnet, kulturbakgrunn, språk og andre grunner kan føre til at vi ikke opplever å være er en del av majoriteten. Det fører til stress. Det kan føre til psykisk uhelse.
De årlige fagdagene for Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse (NBSPH) hadde et svært aktuelt tema da de ble arrangert denne uken: «Minoritetsstress».
Fagfolk fra psykisk helsevern, forskning og institusjoner for mennesker med sansetap fra både Norge og Danmark dykket ned i et tema som er svært aktuelt i en stadig mer kompleks og urolig verden. Likestilling og respekt for mennesker som tilhører minoriteter kan synes å være under press.
Minoritetshelse
Psykologspesialist Winnie Nyheim-Jomisko er en av grunnleggerne av «Senter for interseksjonalitet», som er et fag- og forskningsmiljø for å sikre likeverdige tjenester og rettigheter for utsatte grupper. Hun har selv erfaring med de mange små påminnelsene og stikkene et menneske med ikke-norsk utseende kan oppleve i hverdagen. Selv om hun er født og oppvokst i Norge. Hun startet seminaret med en definisjon:
– Minoritetsstress handler om hvordan mennesker påvirkes av å leve i et samfunn der det fins et negativt syn på egen gruppe, det handler om en frykt for å ikke høre til, fortalte Nyheim-Jomisko.
Minoritetsstress kan føre til:
- Beredskap: Å ikke helt kunne slappe av, tenke «her er jeg alene, blant mange». Vi tåler stress kortvarig, men det blir skadelig når det er langvarig.
- Internalisering: Tenke negativt om sin egen identitet, ønske at jeg er hetereofil, hvit, kunne høre som alle andre eller lignende.
- Dempe eller skjule sin egen identitet: Vi har et grunnleggende behov for å bli anerkjent for den vi faktisk er.
Les mer om tilbudet på nettsidene til Senter for interseksjonalitet
Å miste synet – bli «funksjonshemmet» som barn eller ungdom
Anne-Mette Bredahl fortalte med humor om klippekortet hun hadde til legevakten i Danmark, der hun som barn og ungdom syklet rundt med stadig dårligere syn. Omgivelsene fanget ikke opp at sansetapet var i ferd med å bli alvorlig. Da psykologspesialisten var 23 år ble hun blind. I dag jobber hun ved TRS kompetansesenter for sjeldne diagnoser ved Sunnaas sykehus. Bredahl har blant annet laget veiledningsmateriale for familier med synshemming.
Å miste en sans gradvis kan skape frykt. Endringen kan skje både sakte og raskt, og kreve stadig tilvenning og nye måter å leve livet på. Fysiske sykdommer og helseplager påvirker ofte pasienten eller de pårørende mentalt, og kan gi både psykiske plager og sosiale utfordringer. Bredahl forklarte at slike plager henger tett sammen, og behandling bør derfor sees mer helhetlig. Det er dette som kalles «helsepsykologi». At fysiske plager og endringer kan føre til psykiske plager og lidelser.
Hun er også opptatt av «resiliens», som er et psykologisk begrep som beskriver evnen til å håndtere stress og katastrofer, og kalles også psykologisk motstandsdyktighet eller psykologisk motstandskraft. Begrepet brukes blant annet til å beskrive barn og deres evne til å være motstandsdyktige i møte med livsutfordinger.
Bredahl har i tillegg til forskning og psykologi en lang karriere som idrettsutøver og har deltatt i flere VM og Paralympiske leker. Hun har i sin forskning funnet at funksjonshemmede kan få svært positive opplevelser med fysisk aktivitet når funksjonshemmingen kom i bakgrunnen, og ga dem opplevelser av frihet og av ”å kunne”. Kroppsøving, derimot, var en arena hvor mange av deltagerne hadde hatt sine mest negative opplevelser med fysisk aktivitet. Kroppsøving på skolen hadde for disse medført opplevelser av eksklusjon, av å mislykkes, og av å ikke bli lyttet til.
Les mer om kompetansetjenesten på nettsiden til TRS.
Når far og datter ble døve
Pappa Paal Richard Peterson og datter Cora W. Peterson har mye til felles, og er ulike på mange måter. En side ved livet de deler – er at begge har blitt døve i løpet av barndom eller ungdomstiden. Døvhet er nemlig arvelig i familien. Paal Richards far var døv, det var også fire besteforeldre.
Deres rikholdige foredrag om livet som hørselshemmet var utformet som syv punkter om det å miste hørselen når man er ung, med undertittelen «neida, det er ikke så trist som det høres ut.»
I en flott dynamikk mellom en voksen far, kjent fra NRKs tegnspråknyheter , og en politisk engasjert og svært aktiv tenåring, fikk vi en bred gjennomgang av personlige erfaringer, døvehistorien, opplevelsen av både fellesskap og minoritetsstress.
Noen fine punkter å ta med seg, spesielt for hørselshemmede ungdommer:
- Du mister noe. Men prøv å ikke dvele ved episoder som byr på nederlag. Se nye muligheter og lær deg nye ting. Det gjør deg sterkere.
- Ikke gi deg! Ikke godta at andre sier «bare glem det, det var ikke så viktig» når du ikke fikk med deg det som ble sagt.
- Velg dine kamper. Å si fra om manglende tilrettelegging og inkludering hele tiden kan være slitsomt. Dette må være opp til enhver å avgjøre hvor mye energi man kan bruke.
De avsluttet med et spennende perspektiv: «Deaf Gain». Begrepet er basert på ideen om at døvhet ikke er en funksjonshemming, men en identitet og kultur som tilbyr unike perspektiver og potensial. Deaf Gain omformulerer det å være døv fra et tap til en gevinst og foreslår flere måter døve bidrar til verdens mangfold på.
Dette betyr at i stedet for å se på døvhet som noe som skal fikses eller kureres, blir det sett på som noe som kan tilby unike bidrag og fordeler for samfunnet vårt.
Et enkelt eksempel på dette er at tegnspråklige sjelden snakker i munnen på hverandre. Vi venter på tur, for å avlese tegnene godt. Dette er et kommunikasjonsråd som alle kan ha nytte av. Fra småbarnsfamilier rundt middagsbordet, til et sosialt selskap med mye støy. Da henger vi alle med. «Gain» = fordel.
Les mer om Cora og Paal Richard i denne artikkelen på nbsph.no
Døve mødre må ta mye ansvar i barselomsorgen
Siste foreleser under NBSPHs fagdager var Marita Løkken. Hun er utdannet sykepleier, og er nå ansatt ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). På fagdagene presenterte hun funn fra sitt doktorgradsprosjekt for OsloMet: «Døve kvinners erfaringer med kommunikasjon i barselomsorgen».
Der intervjuer hun døve kvinner i møte med helsestasjon, tolketjeneste og helsesykepleiere etter fødsel. Funnene i forskningen viser at helsevesenet har en vei å gå for å gi et likestilt tilbud og god tilrettelegging til tegnspråklige kvinner.
Alle kvinnene i undersøkelsen trengte tolk for å ha nytte av oppfølging etter fødsel. Selv om det er det offentlige helsevesenet som har ansvar for å skaffe tolk og tilrettelegge for gode samtaler for de nyslåtte mødrene, var det ofte kvinnene selv som måtte organisere dette. En av deltakerne i forskningen sa det slik:
«Det som er synd, at jeg som nettopp har født, det er jo mye endringer i kroppen fra å være helt høygravid til å ha født en baby – det skjer mye.
Men at jeg likevel må si ifra både her og der, si ifra til helsestasjonen, finne frem til riktig person der og opprette kontakt. Og så si ifra til tolk og tolketjeneste at jeg skal til helsestasjonen den dagen, det klokkeslettet, den adressen, ja, den følelsen, den belastningen.«
Løkken påpekte at helsepersonell generelt vet for lite om døve, norsk tegnspråk og tolking.
Hennes tre tips til helsesykepleiere som møter døve i barselomsorgen:
- Vær positiv til døvheten og tegnspråk
- Samarbeid med tolken
- Bestill tolk
Les mer om forskningsprosjektet i denne artikkelen fra sykepleien.no