Hilde Haualand ble nylig Norges aller første døve professor. I fagområdene tegnspråk og tolkning. Det syns hun ikke er så mye å skrive om. Hun mener hun har fått muligheter dagens hørselshemmede og døve unge kanskje ikke får. Og at DET er viktigere å snakke om.
Slik som alle barn gjør, drømte hun om å bli mange forskjellige ting. Kanskje bonde, kanskje jobbe med reklame. Eller bli elektriker. I Trondheim hadde ungdomsskoleeleven Hilde utplassering hos bedriften Siemens en gang i uka. Opplegget skulle gi ungdommene en smak på arbeidslivet. Da satt hun og mekka på støvsugere og vifteovner som folk leverte inn for reparasjon.
«Det var gøy. Men jeg syns ikke det var nok, liksom. Jeg ville kommunisere, lære mer. Så jeg syns det var mer interessant å skrive særoppgave om bedriften», ler den nyslåtte professoren.
Heldige Hilde
Haualand kommer fra en akademikerfamilie, med hørende foreldre med høyere utdannelse. Det lå liksom i kortene at hun selv skulle gå i deres fotspor.
«Jeg føler at jeg har vært heldig. Jeg gikk i barnehage med andre døve barn. Mamma lærte seg tegnspråk tidlig. Barnevakten min var døv. Jeg gikk på en hørende ungdomsskole, og da jeg var 12-13 år syns jeg at ting ble vanskelig. Da fikk jeg muligheten til å gå på en døveskole som lå i nærheten, en gang i uka. Jeg hadde liksom hele ‘døvenettverket’ rundt meg. Jeg hadde en fot i begge miljøer, kunne både snakke med de hørende, nærmeste vennene mine – og med de tegnspråklige i den andre skolen. Det gjorde at jeg kunne holde ut når det ble krevende på hjemmeskolen. Det var viktig å vite at jeg hadde et alternativ der jeg ikke var annerledes og hvor jeg kunne kommunisere fritt.»
Så reiste hun til Oslo for å gå på Sandaker videregående skole. Skolen flyttet senere til Nydalen og er fremdeles en knutepunktskole for døve- og hørselshemmede elever. På skolen fikk hun være sammen med andre hørselshemmede:
«Jeg var heldig, og havnet i en stor klasse. Det vil si stor, i døvesammenheng. Vi var ni elever og nesten alle endte opp med å ta høyere utdanning etter videregående og har blitt lærere eller jobber med andre akademiske fag.»
Opplevde et tilrettelagt studiemiljø
I 1991 gikk veien videre til universitetet. Der startet hun med å ta Examen Philosophicum, et forberedende fag til høyere utdanning. Undervisningen ble gitt i en egen gruppe for døve og hørselshemmede studenter, og det var kollokvier på tegnspråk.
«Der traff jeg kanskje den første ‘bølgen’ av døve som ville ta høyere utdanning, vi var ganske mange. Da hadde vi tolk i en mindre gruppe og jeg kunne diskutere faget med andre døve studenter. Det var en morsom periode. Det ble også opprettet et egen ‘Døves Akademiske Forening’ .»
Etter studiene endte Haualand til slutt opp i Fafo, Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning. Der forsket hun bl.a. på systemer for bildetolking i USA, Norge og Sverige. Hvordan de ulike landene organiserte tilbudet til hørselshemmede som trenger tolking i samfunnet. Hvordan teknologien og organisering av tjenester kan bidra til å inkludere, eller stenge ute, hørselshemmede fra å delta i samfunnet.
På dette tidspunktet, i 2004-2005, var bildetolking så vidt på gang. Etter flere år med undersøkelser førte arbeidet til slutt til en doktorgrad for Haualand. Hun var den første døve i Norge som gjorde seg fortjent til den graden.
Mulighetene for tegnspråklig ungdom i dag
I dag bruker døve og hørselshemmede smarttelefoner, videosamtaler og sosiale medier som en del av hverdagen. Tida har gått fort. Men har alt blitt bedre for hørselshemmede nå i 2021?
«Det er et stort, og ganske trist spørsmål. Vi har laget en inkluderingsillusjon. Vi tror at barna blir inkludert av å gå på skole med bare hørende. Da får de kanskje en lærer som kan bitte litt tegnspråk. En ungdomsskoleelev ønsker ikke stikke seg ut. Ønsker ikke at ting skal bli pinlig.»
Professoren vender tilbake til at hun har vært heldig. At hun har fått en støtte og et system rundt seg ungdom ikke nødvendigvis får oppleve i dag.
«Jeg hører historiene om ensomhet, om ungdommer som sliter. Men jeg sitter her på universitetet og er langt unna virkeligheten til hørselshemmet ungdom i dag. Jeg føler at jeg har vært heldig.»
Hun blir betenkt.
«Har ungdommen som trenger det i dag, tilgang til et slikt tegnspråkmiljø? Har de tilgang til andre døve ungdommer? Til andre døve voksne? Vet de at det finnes et alternativ til alt strevet de har? Eller er de bare ensomme?»
– Men det fins mange muligheter for hørselshemmede og døve til å snakke sammen digitalt i dag. Snapchat, Facetime, sosiale medier. Gir ikke det større muligheter til å holde kontakt med andre hørselshemmede enn du hadde?
«Det finnes mange flotte muligheter i dag. Men det kan likevel ikke erstatte kontakten ansikt-til-ansikt. Dersom du ikke lærer deg å snakke med andre og kommunisere godt i virkeligheten, blir det vanskeligere å overføre det til disse andre plattformene. Har du ikke lært å bruke tegnspråk så hjelper det ikke å SE på tegnspråk på en smarttelefon eller nettet. Det grunnleggende må på plass.»
Ønsker døveskolene tilbake
I dag eksisterer det noen knutepunkt-skoler for døve og hørselshemmede. De ligger i de store byene i Norge. Tidligere var det mange flere døveskoler rundt om i landet. Det å tilhøre et språkmiljø kan være svært viktig for den psykiske helsen. Professoren mener utviklingen har gått feil vei.
– Hva ønsker du deg, for alle barn og unger som i dag kan føle seg ensomme som eneste hørselshemmede på skolen sin?
«Vi må rett og slett få tilbake døveskolene. Kanskje ikke i akkurat den formen som vi hadde tidligere, men likevel med overnattingsmuligheter. Fordi Norge er et veldig stort land. Det er ikke realistisk å ha døveskoler som alle kan ha grei daglig reiseavstand til. Vi må få på plass skoler hvor disse elevene faktisk kan være bare elever. Hvor de ikke trenger å være ‘inkludert’ eller være ‘spesielle’. Bare få være elev med full tilgang til alt som skjer i klasserommet og friminuttene.»
Hun mener hørselshemmede elever burde få denne valgmuligheten. Noen barn trives i hørende skoler, mens andre kan ha behov for å få være på en døveskole en gang i blant eller på full tid. OsloMet – storbyuniversitetet, hvor hun også jobber, tilbyr videreutdanning i tegnspråk for lærere. Haualand er svært opptatt av den faktiske tegnspråkkompetansen blant lærerne utover det lange landet vårt:
«Vi trenger tegnspråklige skoler som kompetansesentre for lærerne. Hvor skal de lære dette og kunne undervise på tegnspråk? Dersom de ikke lærer det av noen som gjør det i sin hverdag? Det er utrolig krevende å skulle lage et tegnspråkmiljø rundt hvert enkelt av disse døve eller hørselshemmede barna som er spredt utover landet. Derfor må vi ha gode, regionale miljøer for tegnspråk i skolen. Det er mye bedre at en lærer som virkelig kan tegnspråk underviser ti elever som også bruker tegnspråk seg i mellom, enn å ha ti lærere som kan litt tegnspråk som skal undervise hver sin elev. Hvor eleven sjelden treffer andre tegnspråklige.»
Den første, men ikke den siste
Hilde Haualand vil ikke gjøre så stort poeng ut av at hun er den FØRSTE døve professoren i Norge. Hun fikk mange gratulasjoner da det ble kjent at hun var oppnevnt som professor i tegnspråk og tolking. Det ble ofte nevnt at hun var den første døve professoren. Det syns hun kjennes litt rart. Og vet ikke helt hva hun skal tenke om det.
«Jeg har på en måte ikke gjort noe for å være den FØRSTE. Det er jo samfunnet som har gitt meg den muligheten. Den sosiale strukturen og nettverket rundt meg førte meg fram hit. Det har ikke vært noen konkurranse om hvem som blir den første døve professoren. Samtidig vet jeg at det betyr noe for døvemiljøet at noen blir professor. Det har en symbolverdi.»
Så kommer hun med et hjertesukk:
«Det som er det viktige er at jeg ikke blir den SISTE. Vi må ta vare på den strukturen i samfunnet som har ført meg fram til å bli professor. Og den samfunnsstrukturen bygges ned nå. De mulighetene jeg hadde i min oppvekst begynner å forsvinne.»
Sier Hilde Haualand, professoren ved OsloMet. Som mener det er tilfeldig at hun ble den første døve med en slik akademisk rang i Norge. Og som mener hun var heldigere enn det hørselshemmede unge er i dag.